Av Elisabeth Strengen Gundersen (styremedlem i Senterkvinnene)
Norske undersøkelser viser at om lag 10 prosent av barn og unge får hjelpetiltak eller blir plassert utenfor hjemmet i løpet av sin oppvekst. I en gjennomsnittlig skoleklasse vil altså 3 av elevene ha hatt kontakt med barnevernet innen de fyller 18, de aller fleste tiltakene settes inn i barnas biologiske familie.
Det opereres med 3 ulike ”typer” fosterhjem: De som er tilknyttet private tilbydere (Aleris Ungplan m.fl.), de statlige fosterhjemmene (vanligvis knyttet opp mot institusjoner) og de kommunale. De statlige fosterhjemmene skal ha ansvaret for de barna som byr på så store utfordringer at de ikke kan plasseres i vanlige familier. I virkeligheten har nesten alle fosterbarn så store problemer at de ikke kan falle inn som et vanlig familiemedlem (Barn i Norge 2009).
Det kan ikke sees noen konsekvent behandling av hva slags fosterhjem barnet kommer i; praksis varierer fra kommune til kommune.
Kommunale fosterhjem
De kommunale fosterhjemmene blir behandlet som ”private tilbydere” i den kommunale fosterhjemstjenesten – og har ikke noe ordinært ansettelsesforhold. Dette medfører bl.a. at de ikke har krav på feriepenger, tjenestepensjon, sykepenger, godtgjørelse ved svangerskap, fødsel og adopsjon, ingen tidsavgrenset kontrakt, oppsigelsesvern eller formalisert rett til å tale fosterbarnas sak. De har inntil nylig ikke hatt noen organisasjon til i å ivareta sine økonomiske interesser (nå har imidlertid Fagforbundet åpnet for at fosterforeldre skal kunne melde seg inn, og være part i arbeidslivsforhandlinger på vegne av fosterforeldrene).
Veiledning i kommunale fosterhjem gis først og fremst som gruppeveiledning gjennom Bufetat (om fosterfamilien overhodet mottar veiledning). Kommunale fosterforeldre har ingen regulert fritid eller ferie. Grunnsatsen (arbeidsgodtgjørelse) for å være kommunalt fosterhjem er kr 70.968,- pr år (skattepliktig). I tillegg kommer utgiftsdekning fra kr 50.412,- pr. år for de minste, opp til kr 74.424,- for tenåringer fra 15 års alder (ikke skattepliktig).
Om barnevernet anser at barnet har problemer som krever ekstra ressurser, kan grunnsatsen 2-4 dobles, enkelte barnevernstjenester kan gå helt opp til seks ganger grunnsatsen (tilsvarende årslønn på kr 354.840,- pr. år.) Ordningen fungerer imidlertid også slik at om barnevernstjenesten anser at barnet ”klarer seg godt”, kan også godtgjørelsen reduseres. D.v.s. at fosterforeldre som gjør en god jobb risikerer å tape økonomisk på det. (Skal man som fosterforeldre slutte å gjøre de tidkrevende tingene som gjør at ting fungerer når godtgjørelsen reduseres?).
Statlige fosterhjem
Standardkontraktene for statlige fosterhjem har en fast arbeidsgodtgjørelse pr. år. Laveste sats er kr 285.000,- og opp til 370.000,- pr. år. Utgiftsdekningen er fastsatt til kr 96.000,- pr. år.
Det kreves at fosterforeldrene har oppdraget på fulltid, fosterhjemmet forplikter seg til å stå til rådighet, samtidig som fosterhjemmet også har en tydelig arbeidskontrakt. Hjemmene har faste frihelger og minimum to uker sammenhengende sommerferie. De får opplæring, kurs og veiledning og følges opp av en egen fagkonsulent.
Utfordringer å ta tak i
Ved utgangen av 2007 var over 80 prosent av fosterbarna i kommunale fosterhjem, det vil si ca. 7600 barn. Ordningen har ført til at familier med relativt like utfordringer får svært ulik godtgjørelse og oppfølging. Man ender opp med et A-lag (gjerne erfarne fosterfamilier, som etter dårlig erfaring med det kommunale barnevernet sørger for å få nye oppdrag gjennom private tilbydere eller de statlige fosterhjemmene) og et B-lag (de kommunale).
De kommunale fosterforeldrene møter en rekke utfordringer, og det er dessverre svært mange som uttrykker at det kan være greit å være fosterforeldre om man hadde sluppet å måtte forholde seg til barnevernet:
• Mangel på individuell plan for det enkelte barn gjør at arbeidet som gjøres ikke får en helhet, ikke minst med tanke på den store gjennomtrekken av saksbehandlere
• Overarbeidede saksbehandlere i barnevernet overlater til fosterforeldrene å ”sy sammen” nødvendige hjelpetiltak for barnet, som skole, PPT, BUP og andre helsetjenester (ref. manglende planer) i tillegg til samarbeidet med barnets biologiske familie, som også kan være en utfordring. De har ofte ikke en gang tid til å treffe barnet de har ansvar for.
• Fosterforeldre mangler mulighet til å vise til oppnådde mål og målrettet arbeid, de blir ”oppbevaring”. Mange kommunale fosterforeldre har utfordringer på lik linje med de statlige, men opplever at de ikke verdsettes for den jobben de gjør.
• Stor gjennomtrekk av saksbehandlere skaper en svært ustabil situasjon både for fosterbarn og fosterforeldre.
• Forskjellsbehandling av ”like” barn: Barn i statlige fosterhjem får over kr 20.000,- mer i året i utgiftsdekning enn barn i kommunale fosterhjem
• De kommunale barnevernstjenestene må prioritere hardt, og ofte kan økonomi fremstå mer avgjørende enn barnets beste.
• I den kommunale fosterhjemsordningen finnes det ingen vaktordning. Om det skulle oppstå en krise har ikke fosterforeldre annen mulighet enn å ringe den kommunale barnevernsvakta (der man ikke har noen kunnskap om bakgrunnen for det som skjer).
• Biologiske foreldres rett til å anke barnevernets avgjørelse skaper utrygghet i tilværelsen, spesielt for fosterbarna, men også for fosterforeldre.
• Tilsynsordningen for barn i fosterhjem fungerer ikke: Ikke alle fosterhjem har tilsyn (selv om det er pålagt), tilsynsfører skal ved hjelp av 4 samtaler i året a 2-4 timers varighet kunne danne seg et bilde av hvordan barnet har det i fosterhjemmet. Tilsynsfører er oppnevnt av kommunen, og er i utgangspunktet ikke noen person barnet har tillit til, det er tvilsomt om tillit kan opparbeides på så kort tid sammen.
(Tallmateriell i notatet er hentet fra organisasjonen Voksne for Barn sitt temahefte ”Omsorgssvikt i offentlig regi” – Barn i Norge 2009)