Fosterbarn har ofte behov for ekstra hjelp og forsterkning, men engangssum og utgiftsdekning tar utgangspunkt i en ”normal” oppvekst ut fra beregningsmodellen SIFO.
Fosterbarn er avhengig av en rik og ”raus” kommune for å få nødvendig forsterkning.
Fosterbarn er ikke garantert å få innsiktsfulle saksbehandlere med gjennomslagskraft for å få hjelp ut over fosterhjemsavtalens minimumssatser.
Mangelfull utgiftsdekning gjør at fosterbarn blir en belastning for fosterfamiliens budsjett.
Fosterbarn har ikke råd til å delta i de samme fritidsaktivitetene som familiens biologiske barn.
Fosterbarn medfører store ekstrakostnader når fosterfamilien skal ut og reise. Skal familien kreve utgiftsdekning eller kreve at barnet blir passet av andre i ferier?