• Fosterbarnas positive utvikling er avhengig av romslig utgiftsdekning.
• Fosterforeldre utfører oppdrag for barnevernet, og er derfor en rettsløs gruppe uten ansettelse, pensjon eller oppsigelsesvern.
• Fosterforeldre er uten representasjon eller ”stemme” i offentlige høringssaker.
• Fosterforeldre har ingen formell rett til å tale fosterbarnas sak, selv om de ofte er de beste til å gjøre det. Fosterforeldre har ingen formelle fora der praktiske og prinsippielle fosterfamilie-saker kan drøftes. Fosterforeldre mangler også fora der de kan drøfte sitt forhold til oppdragsgiver, uten at oppdragsgiveren selv er tilstede.
• Fosterforeldre har ingen formell interesse-/pressgruppe som forhandler for seg eller ivaretar økonomiske og arbeidsrettslige interesser. Fosterforeldre har ikke en gang et "FAU" som kan kvalitetssikre samarbeidet mellom fosterhjem og barnevernet.
• Barnevernet legger ned institusjoner og satser stadig mer på fosterhjemsordningen, uten at det samtidig blir satset merkbart på styrking av kvalitet, kompetanse eller økonomi i fosterhjemmene.
• Ingen ”høyere” instans tar på seg oppgaven å følge med på fosterfamilienes velferd og rettigheter, det finnes ingen ombudsordning, de færreste forslag fra fosterforeldre om endringer i ordningen når lenger enn til fosterhjemmenes saksbehandler.
• Mange fosterforeldre sliter med å nå fram med sine budskap overfor oppdragsgiver. Fosterforeldre har ingen demokratisk mulighet til å forhandle om satser for godtgjøring, utgiftsdekning, om forsikringsordninger osv.
• Barna trenger at deres fosterforeldre blir hørt. Fosterhjemmene må få sitt eget talerør og sin egen demokratiske eller faglige organisering.
MERK: Rekkefølgen i punktene er tilfeldig!
Alle - både fosterbarn og fosterfamilie - er best tjent med en kontinuerlig kvalitetssikring av fosterhjemmene og en styrking av fosterforeldrenes status innenfor fosterhjemsordningen. Gi fosterforeldre mer formelt ansvar!