(Denne kronikken ble skrevet i mars 2009)
Fosterforeldre er tause i samfunnsdebatten. Det betyr ikke at alt er såre vel i fosterhjemsomsorgen. Tvert imot: lite er på stell for fosterbarn og foreldre i kommunalt administrerte fosterhjem. Fosterforeldre føler seg gjenglemt, fosterbarna føler seg bortgjemt. Foreningen FosFor og nettsiden www.fosterforeldre.no forsøker å vise at den kommunale fosterhjemsomsorgen diskriminerer fosterbarn og fosterforeldre og at kvalitetskontrollen av fosterhjemsordningen i beste fall er tilfeldig, i verste fall totalt fraværende.
Vi som står bak www.fosterforeldre.no har utfordret Fagforbundet og bedt om sentrale forhandlinger med KS og trygdemyndighetene. Noen hundre fosterforeldre har allerede fått en avtale med Barne- Ungdoms- og Familiedirektoratet. Avtalen gjelder fosterforeldre i beredskaps- og familiehjem, som har staten som oppdragsgiver. Men fosterforeldre som administreres av kommunalt barnevern utgjør den aller største gruppen innenfor fosterhjemsomsorgen. Og de kommunale fosterforeldre har ikke fått noen avtale med oppdragsgiver.
Ingen rettigheter
Fagforbundet har mange områder å forhandle på. Fosterforeldre som gruppe er ingen høringsinstans. Fosterforeldre har ingen tjenestevei å gå oppover i systemet. Fosterforeldre har ingen tradisjoner med en fagforening som kan gi råd. Det finnes ingen tilbud om mentorer eller faddere som kan hjelpe ferske fosterforeldre med det lille som er av avtaler mellom fosterhjemmet og oppdragsgiverkommunen.
Fosterforeldre har ikke en gang et FAU (Foreldrenes arbeidsutvalg), som kunne bidratt til å heve kvaliteten på samarbeid mellom barnevern og fosterforeldre.
Fosterforeldre er ikke arbeidstakere. De er ikke ansatt, men utfører oppdrag for kommunene. Oppdragsgiver-kommunen er både motpart i forhandlinger og fosterforeldrenes ankeinstans. Alle henvendelser fra fosterforeldre skal rettes til oppdragsgiver.
For å beskytte seg selv, sine barn og fosterbarn har fosterforeldre sjelden gjort bruk av retten til å ytre seg. Når fosterforeldre ikke en gang har noen til å tale sin sak, utgjør både de og barna i fosterhjemmet en diskriminert gruppe i samfunnet. Fra før av utgjør fosterforeldre en gruppe oppdragstakere som verken kan eller vil gå til streik for å forbedre forholdene i fosterhjemmene. Men fraværet av streikevåpenet bør ikke bety at myndighetene kan la fosterhjemmene seile sin egen sjø på utsiden av alle ramme-avtaler og -tariffer.
Planløse plasseringer
Når et barn blir plassert i fosterhjem, er fosterhjemsavtalen i dag den eneste skriftlige avtalen som foreligger mellom fosterforeldre og oppdragsgiver (dvs kommunalt barnevern lager omsorgsplan). Fosterhjemsavtalen er utformet som et standardskjema og gir generelle retningslinjer om utgiftsdekning, godtgjøring og eventuelle forsterkingsordninger.
I skolen har hver elev sin egen mappe, hver enkelt elev har individiuelle utviklingsmål og planer som skolen arbeider etter. Fosterforeldre får bare en standard fosterhjemsavtale, som er uegnet som verktøy for å sikre en positiv utvikling for et fosterbarn i et kommunalt administrert fosterhjem. Ett skjema (!) skal dekke opp for alle behovene for alle fosterbarn og fosterforeldre.
Hva vet vi: de fleste fosterhjem fungerer trolig helt utmerket, til tross for fraværet av individuelle planer og målsettinger? Fosterforeldre har åpnet sine hjem for et eller flere barn, nettopp for å bidra til en positiv oppvekst og utvikling.
Antallet barn plassert i fosterhjem øker i takt med at institusjoner blir lagt ned og antallet barnevernssaker øker. Likevel er det tilfeldighetene som rår i fosterhjemsomsorgen, men Familie- og Likestillingsdepartementet synes å slå seg til ro med ordningen, kanskje basert på følelsen av at fosterforeldrene gjør en god jobb. Forsvinnende lite dokumentasjon fra fosterhjemmene i form av evaluering av planer og mål når fram til departementet.
Den eneste kontroll-instansen som sikrer fosterbarn (”tilsynsfører-ordningen”) fungerer dessuten alarmerende dårlig. Dette bekymrer også Barneombudet, har FosFor fått vite i møte med ombudet.
Individuelle mål
For at myndigheten skal være sikre på at barn får en best mulig oppvekst i fosterhjem, bør barnevernet sørge for individuelle mål og planer for hvert enkelt barns utvikling og for hva barnet skal lære.
Målformuleringene vi etterlyser skal støtte fosterforeldrene til å hjelpe barna med mestring av skole, fritid og senere, voksenlivet. Planene må tilpasses barna og fokusere på blant annet sosiale ferdigheter, språk, motorikk osv.
De fleste omplasseringer er en hard belastning og øker presset på barnet, og mange av barna er allerede traumatisert og/eller har fått skader når de bli plassert. Det er en kjent sak at traumer og skader hemmer emosjonell, psykososial og intellektuell utvikling hos mange fosterbarn. Det skulle også være lett å forstå at traumer og skader krever mer oppfølging fra barnemyndighetens side, ikke mindre.
Men uten definerte mål, planer og oppfølging i fosterhjemmene risikerer fosterbarn å miste rettigheter og muligheter samtidig som de flytter til en ny familie.
For å overta omsorgen for et barn, må barnevernet kartlegge og dokumentere hva som er grunnlaget for omplasseringen. Denne kartleggingen/dokumentasjonen bør danne grunnlag for individuelle mål og planer for hvert enkelt fosterbarn.
Slik det fungerer i dag, gjør barnevernet en solid jobb for å bevise og anskueliggjøre at barnet må få nye omsorgspersoner rundt seg, når saken behandles i Fylkesnemnda eller domstolene. Men mange fosterforeldre forteller at holdningen i det kommunale barnevernet blir snudd opp/ned etter at nemnda eller tingretten har gitt grønt lys for fosterhjemsplasseringen.
Når barnet kommer i fosterhjem, er det som ved et trylleslag ikke spesielt skadet og trenger ikke lenger ekstra forsterkningstiltak eller oppfølging, psykologhjelp eller lignende. Barnet er ”berget”. For kommunen virker det som om barnet ikke lenger er en sak, men en ”kostnad”.
Barn trenger garantier
Bare 15 prosent av alle barn som barnevernet tar under sine vinger, blir plassert på institusjon. Resten (85 prosent!) blir plassert i fosterhjem. Likevel foreligger forbausende lite skriftlig om hvilke forsterkningstiltak og/eller pedagogiske tiltak som skal følge enhver plassering i fosterhjem. Fosterbarn trenger garantier for en trygg, god oppvekst og en god utvikling etter plasseringen i fosterhjemmet.
Bare kort tid etter at vanlige, voksne mennesker er blitt fosterforeldre, er de blitt de som kjenner fosterbarna ”sine” best. I noen tilfeller mangler barnevernet kjennskap til barnet. I andre tilfeller blir ikke relevant informasjon om barnet formidlet til fosterhjemmet før omplasseringen.
FosFor tror at fosterbarn er best tjent med at fosterforeldrene får mer ansvar og mer praktisk påvirkning på barnas liv, slik at barna blir garantert den hjelpen de trenger for å utvikle seg.
Dyre fosterbarn
Alle vet at det er dyrt å ha barn. Men fosterforeldre vet at det er enda dyrere å ha fosterbarn.
For å gi fosterbarna en oppvekst som skal gjøre barnet i stand til å mestre fysiske, intellektuelle og sosiale utfordringer, så må fosterforeldre dekke kostnadene for selv de enkleste, helt nødvendige tiltakene.
Fosterhjemsavtalen, som er selve ”kontrakten” mellom fosterforeldrene og barnevernet, handler i stort monn om hvem som har ansvaret for barnet og dets utvikling, hvilke generelle utgifter som blir dekket og fosterforeldrenes godtgjøring for det oppdraget de har påtatt seg. Avtalen setter ikke opp individuelle mål for hver enkelt plassering. Alle forsterkingstiltak som blir nevnt i avtaleteksten er generelle(!), og handler om økonomisk rammer.
Avtalen inneholder dermed ingen oppskrift på hva fosterforeldre skal gjøre for å observere og kartlegge at ”deres” fosterbarn skal komme ”à jour” sosialt, emosjonelt og intellektuelt.
Rekruttering
Barnevernet sliter med å rekruttere fosterforeldre. Rekrutteringen kommer til å gå lettere, den dagen fosterhjem ikke lenger blir diskriminert økonomisk, juridisk, organisatorisk og demokratisk, når den kommunale fosterhjemsomsorgen ikke lenger legger grunnlaget for diskriminering.
De aller fleste fostermødre og fosterfedre vet godt hvorfor de tar på seg oppdraget om å gi barn en god oppvekst og en verdig start på livet. Det gir livet innhold og mening, også for fosterfamiliene.
Men rammene som tilbys fosterhjemmene er meningsløse og diskriminerer både fosterbarna og deres fosterfamilier.
Barn på standardkontrakter
Departementet legger opp til at kommunene skal bruke skjønn i saker der fosterforeldre søker om forsterkningstiltak til fosterbarna sine. Men mangel på klare retningslinjer gjør at kommunene heller sparer penger istedenfor å satse på barna i fosterhjemmene.
Rammene for utgiftsdekning tar ikke hensyn til at de fleste fosterbarn trenger mer trening og flere dyre forsterkningstiltak enn de biologiske barna i fosterhjemmet trenger.
De fleste avtaler om fosterbarnet blir inngått etter at barnet har flyttet inn i fosterhjemmet. Bordet fanger. Førstegangs-fosterforeldre blir ikke kurset godt nok, mange blir til og med feilinformert om hvordan fosterhjemsavtalen blir praktisert.